Fortell det til Ovanda

Tiden flyr, ikke sant?

Vi kan ha mange opplevelser og aktiviteter som venter på oss,

Det kan fremdeles være mye å undre seg over,

Det er aldri for sent å begynne med noe nytt,

… selv om vi blir eldre.

Her får du alltid svar hvis du forteller.

Gutten bak busken

Gutten bak busken

Jeg er vokst opp i en drabantby i Groruddalen på 60-tallet. Slik jeg husker det kunne det være ekstremt kjedelig å være barn noen ganger, spesielt innendørs. Hadde du det også sånn? Eller hadde du alltid noen å leke med?

Barne-TV hadde vi vel fra kl 18.00 til bortimot 18.30. Bortsett fra det var det ikke så mye annet å se på TV. Vi lekte, leste bøker og blader og spilte spill. Og når det ble for ensformig, så gikk vi ut.

Kommer du ut?

Hvis vi ikke fant noen unger ute å leke med, så ringte vi på hos hverandre og spurte: "Kommer du ut, eller?"

Hvis vi kom litt for tidlig på ettermiddagen kunne svaret være: «Får ikke lov, vi skal spise snart.» Dette var på den tiden familiene spiste middag sammen til fast tid hver dag. Gjerne når far kom hjem fra jobb.

Hvis vi kom litt for sent på kvelden, lød det kanskje: «Kan ikke, jeg må være inne.» Men ofte lekte vi ute i timevis.

Tre kan være én for mye

I borettslaget hvor jeg bodde, var vi tre jenter på omtrent samme alder. Det var ikke så greit bestandig. Det kan være vanskelig for tre jenter å være venner over lengre tid. Som regel vil små jenter være to og to. Det gikk vel litt på omgang hvem som ble holdt utenfor, uten at jeg kan huske at det var noe stort problem.

Far og mor og barn.jpg

Men den som kanskje synes det var litt problematisk å leke med oss jentene. var broren min. Det var ingen andre gutter på hans alder akkurat der vi bodde.

Dette var som nevnt på 60-tallet, og denne historien bærer tydelig preg av det.

Mor steller hjemme og far er på jobb

Alle vi tre jentene hadde fullt utstyrte dukkevogner til dukkene våre. Vi lekte ofte «mor og unge», som vi kalte det. Det var en lek vi var blitt veldig gode i, så det gikk som en «lek», og vi kunne holde på i timevis.

Far og mor og barn.jpg

Så kom broren min og ville også være med. Men han var jo gutt, så han kunne ikke leke «mor og unge». Han hadde hverken dukke eller dukkevogn. Men han kunne være faren, så klart. Det ble tre mødre, tre barn og én far, men det tenkte vi aldri over.

Det var greit for broren, han kunne gjerne være faren. Men det ble fort litt disharmoni i heimen med denne faren til stede. Jeg kan ikke huske hva han sa, men han forsøkte vel å delta i leken.

- Nå må du gå på jobben, sa mødrene.

Det var jo ikke vanlig å ha fedre flyende hjemme på den tiden. Det var aldri en far å se i borettslaget vårt mellom kl 08.00 og 16.00. Kanskje bortsett fra vaktmesteren. Alle fedrene var på jobb, hjemme var de i hvert fall ikke.

«Jobben» var bak en busk og der ble faren plassert. Da var harmonien gjenopprettet og leken kunne fortsette. Vi vasket gulv, hang klær til tørk og stelte barnet vårt.

Når det var gjort gikk vi på besøk til hverandre og drakk kaffe, slik hjemmeværende mødre ofte gjør. Veldig morsomt hadde vi det.

Men antakelig ble det litt kjedelig bak busken, for før vi visste ordet av det dukket faren fram igjen.

- Du kan ikke være her, du må være på jobben, sa mødrene igjen..

- Jammen, det er kjedelig der, sa faren, jeg vil være med å leke.

Kjønnsrollene var klare

Her snakker vi faktisk om alvorlig kjønnsdiskriminering i tidlig småbarnsalder.

Saken var at vi rett og slett ikke visste hva vi skulle gjøre med en hjemmeværende far. Han hadde ingen rolle og eller plass i det daglige hjemmelivet. Spesielt ikke fra mandag til lørdag formiddag.

At vi kunne lekt at det var helg, slik at faren kunne tatt oss med på biltur, tenkte vi dessverre ikke på. Det hadde jo vært litt mer stas for far, tenker jeg. Men sikkert litt mindre morsomt for mødrene. Det ville ikke vært like gøy å kjøre bil som å stelle hjemme.

I dag er det nok motsatt, nå er det ingen som vil stelle hjemme.

Photo by H. Armstrong Roberts/Retrofile RF / Getty Images

Photo by H. Armstrong Roberts/Retrofile RF / Getty Images

Hvis denne leken hadde skjedd på slutten av 70- tallet, så hadde kanskje historien vært en helt annen. Da hadde vi overlatt barna til far og tatt oss en tur på byen eller noe. Men den tanken var helt utenkelig for barn på 60-tallet. Og sikkert for datidens voksne mødre også.

Hvis det hadde vært enda senere, for eksempel på 80-tallet, så hadde vi nok hatt en jobb å passe alle fire. Og i stedet kranglet om hvem som skulle være hjemme med sykt barn.

Selv om kjønnsrollene har endret seg siden 60-tallet, er det godt å vte at de fremdeles er i endring. Det finnes nok fremdeles gutter som må sitte bak busken. Og det er trist å tenke på.

Har du en lignende historie fra din barndom? Fortell det gjerne til Ovanda!

Takk for at du liker og deler! 🌺

Du kan også følge Fortell det til Ovanda på Bloglovin.

Er du lykkelig?

Er du lykkelig?

Hvem er "vi" og hva er "for mye"?

Hvem er "vi" og hva er "for mye"?