Fortell det til Ovanda

Tiden flyr, ikke sant?

Vi kan ha mange opplevelser og aktiviteter som venter på oss,

Det kan fremdeles være mye å undre seg over,

Det er aldri for sent å begynne med noe nytt,

… selv om vi blir eldre.

Her får du alltid svar hvis du forteller.

Lever du også under pisken?

Lever du også under pisken?

Da jeg bodde i hus, var det jeg som bestemte. Det var et eldre hus hvor jeg hadde eldre «samboere». Alle gjorde som de skulle, men det var jeg som bestemte.

Fred og ro med de gamle

Vaskemaskinen i huset var over 30 år. Den var altså for «gammel» å regne, men vaske kunne den fremdeles. Etterpå sto den stille og rolig på plassen sin og ventet til jeg kom for å henge klærne til tørk. Riktignok glemte jeg det noen ganger, men det var min egen skyld.

Likedan var det med oppvaskmaskinen. Den gjorde også jobben sin uten noen viderverdigheter. Den sa forsiktig ifra når den var klar, slik at jeg kunne rydde ut når jeg hadde tid.

Kjøleskapet og fryseren var heller ingen ungfoler. De var lavmælte og gjorde heller ikke så mye av seg. Og det var ingen hørbare protester når sulten tvang meg til å finne noe å spise.

Bortsett fra rotet i kjeller og garasje levde vi i ro og harmoni. Og stort sett gjorde vi oppgavene våre når vi skulle uten noe mas og kjas.

De utålmodige yngre

I den nye leiligheten er det en helt annen sak. Nå bor jeg sammen med noen som krever handling fra første pip. De er pene å se på, men veldig masete.

Den nye vaskemaskinen vasker og sentrifugerer så det er en sann fryd. Riktignok ønsker den å vaske klærne mine i 3-4 timer, men der har jeg satt ned foten. 1,5 time får holde, så møkkete er jeg da ikke.

På samme måte er det med oppvaskmaskin, kjøleskap og fryser. De vasker, kjøler og fryser slik de skal. Ingenting å utsette på innsatsen som sådan.

Vi kunne ha blitt gode venner vi, de nye hvitevarene og jeg. Men det er en ting som gjør at vi ikke går så godt overens som vi burde.

Gjør det nå!

Under pisken 3.JPG

Jada, masa!

Så fort vaskemaskinene er ferdig med å vaske, begynner de å pipe. Jeg skjønner at det er godt ment og at de bare ønsker å si ifra. Men det hadde kanskje holdt med et lite hint? Neida, det er en vedvarende piping som ikke gir seg før jeg lystrer.

Vaskemaskinen piper ikke sånn vennlig «nå er jeg ferdig og du kan henge opp klærne dine-pip». Det er mer sånn «nå er jeg ferdig og du skal henge opp tøyet ditt NÅ MED EN GANG!-pip». Og den samme utålmodige og litt uforskammede tonen har oppvaskmaskinen: - Ikke sitt der og dra deg, rydd ut oppvasken NÅ!

De gir seg ikke. Pip-pip-pip-pip! Men det er da virkelig jeg som bestemmer her i huset!

Også kjøleskap og fryser piper og griner uten stans bare fordi jeg holder dørene oppe en kort stund. Men det er vanskelig å bestemme seg noen ganger. – Jeg spiste kylling i går og fisk på jobben i dag. Da går det kanskje an å velge rødt kjøtt nå? Pip-pip-pip-pip! – Lukk døra! Men hvordan skal jeg kunne finne meg mat hvis ikke døra er åpen?

Under pisken

Når jeg kommer hjem fra jobb er det av med alt som heter smykker og stasj og på med strikk i håret og behagelige klær. Deilig å få av alt som strammer og stenger. Deretter går jeg ut på badet og setter på vaskemaskinen. Må jo være sikker på at jeg har rene klær til resten av uka.

Det neste jeg tenker på er å få litt mat i magen før dagens treningsøkt. Fryseren har sikkert noe godt å by på. Jeg åpner døra og kikker inn. Pip-pip-pip-pip! Kjapt rasker jeg til meg noe jeg håper jeg vil like. Kan det være noe indisk, mon tro? Det kan jo bli spennende.

Litt grønnsaker må jeg også ha. Opp med kjøleskapet for å finne grønnsaker. Pip-pip-pip-pip! Jeg rasker fort ut noe rød og grønt før jeg smeller døra igjen. Deretter setter jeg det jeg tror er indisk til tining og ris til koking. (En gang tinte jeg det jeg trodde var gryte, men som viste seg bare å være brun saus. Litt stusselig, kan du si.)

Pip-pip-pip-pip! - Maten er klar, sier komfyren, og  jeg spretter opp. Med mat på tallerkenen og fjernkontrollen innen rekkevidde rigger jeg meg til foran TV. Mine favorittsysler over alle er å spise og se på TV – samtidig. En ungkarskvinnes privilegium. Endelig fred og ro, endelig mat! Sulten løfter jeg gaffelen mot munnen. Pip-pip-pip-pip! Hva f… er det nå, da?! Vaskemaskinen så klart! Opp av stolen for å få den til å tie stille.

Under pisken 5.JPG

Hysj!

Så tilbake til godstolen og lunken middag. Jeg spiser ferdig og rydder inn i oppvaskmaskinen. Etter at maten har sunket litt skifter jeg til treningsklær og setter i gang. Hopp og sprett, opp og ned, ut og inn. Pust-pes-stønn.

Da er konserten fordundre meg i gang igjen. Pip-pip-pip-pip! Oppvaskmaskinen denne gangen. Jeg løper for å få slått den av før jeg går fra konseptene. Hvorfor kan de ikke si ifra bare én gang? I stedet blir jeg kommandert rundt i mitt eget hjem. Og jeg som bor alene fordi jeg liker fred og ro, og fordi jeg vil bestemme over meg selv og min egen tid.

Fra den ene sjefen til den andre

Som barn hadde man foreldre som maste. - Lukk døra til kjøleskapet! - Kan du ta oppvasken? (Ja, så gammel er jeg, faktisk.)

Så ble man voksen og fikk bestemme noen år. Men nå har kjøleskapet og fryseren begynt å si ifra selv. Og de andre to skriker også på oppmerksomhet. Snakk om å ha skaffet seg nye sjefer!

I løpet av flytteprosessen har jeg klart å kvitte meg med alt rotet og skrotet jeg hadde lagret gjennom mange år. - Nå er det JEG som eier tingene. Tingene eier ikke lenger meg, tenkte jeg. Men der tok jeg feil.


Hvem bestemmer hjemme hos deg?

Hva tenker du om all støyen vi omgir oss med?


Relaterte innlegg:

  • Huset som nesten slukte en dame - 28.04.2018 - Kategori: Voksenliv

  • Å flytte fra hus til leilighet - 20.04.2018 - Kategori: Voksenliv

 

 

Husker du paradis?

Husker du paradis?

Tiden er et redskap

Tiden er et redskap