Det er typisk å gå på søndagstur
Det er typisk norsk å gå på tur, det vet alle som bor i Norge. At det er typisk betyr vel da at det er ganske mange som gjør det. Her er det liksom litt sånn at det ikke går an å sitte inne hvis det er fint vær. Uansett om man velger å gå på tur eller ikke, ut må man. Spesielt når det er søndag. Egentlig skal man vel ikke sitte inne om været er dårlig heller. «Aldri dårlig vær, bare dårlig klær» hører vi jo gjerne. Et veldig irriterende utsagn når man ønsker å være inne.
Ingen andre kulturer har en så sterk tradisjon når det gjelder å gå på tur. Andre steder bruker de fritiden sin til helt andre ting. De kan til og med være inne med god samvittighet, uansett vær.
Valgets kval
Jeg liker egentlig å gå på tur, men synes samtidig at det kan være litt kjedelig. Spesielt hvis jeg går på tur alene. Det hender jeg hører på lydbok eller musikk, men det blir liksom litt feil. Da hører man hverken fuglesang eller bekken som sildrer. Eller en potensiell overfallsmann, for den sakens skyld. Det gjelder å passe seg. Overfall kan komme fra alle kanter.
Jeg er jo en veldig hjemmekjær person, og har så mange ting å holde på med. Men så er det det at man bør komme seg ut på tur når vær og førefohold tillater det. Litt av et dilemma altså. Gå på tur, ikke gå på tur, gå på tur, ikke... Er det ikke litt kjedelig, egentlig? Og jeg som har så mye annet gøy å gjøre hjemme.
Men nå som jeg har begynt å blogge, så har det blitt litt morsommere. Da har jeg liksom et oppdrag underveis. Mens jeg går kan jeg tenke ut nye temaer og "kladde" innholdet i hodet mitt. Jeg kan tenke lange tanker. Og jeg kan ta mange nye bilder av dette og hint.
Ut på tur, men litt sur
Sist søndag var jeg klar til å gå på søndagstur ved 12-tiden. Litt sent, synes du? Vel, det tar sin tid når man både skal trene yoga, meditere og spise frokost først. Og lade batteriene til kamera og mobil. I tillegg er jeg litt treg. Jeg liker å ha god tid når jeg har fri.
Egentlig hadde jeg ikke så veldig lyst. Det jeg hadde mest lyst til var å slange meg på solsenga med en bok, drikke kaffe og spise wienerbrød. Men så er det denne Fornuften og Samvittigheten som driver og blander seg inn i alt. Disse to har jeg for øvrig skrevet litt om tidligere. Hvis du vil kan du lese innlegget her, En helg med Fornuften og Samvittigheten.
Nå sa Fornuften at siden det er søndag og fint vær, så må du komme deg ut på tur. Samvittigheten var helt enig og sa: Du kan ikke spise wienerbrød før etter at du har vært på tur.
Farer er det overalt
Så omsider kom jeg meg av gårde. Det var ganske varmt da jeg la i vei mot Mariholtet. Det ligger for øvrig i Østmarka, som ligger øst i Oslo, i tilfelle du ikke visste det. Jeg gikk midt på grusveien for å være sikker på at jeg ikke kom i kontakt med hverken huggorm eller flått. Men før jeg visste ordet av det ble jeg stukket av en mygg på halsen. Det er litt vanskelig å forsvare seg når overfallet kommer fra luften.
– Hvis det skal være på den måten, så går jeg hjem igjen, tenkte jeg. Men så ble det med det ene stikket. Og flere gode grunner for å snu fikk jeg ikke.
Turen går til Mariholtet
“Den glade vandrer kalles jeg,
for sorgløs går jeg på,
den endeløse landevei.
Der liker jeg å gå.
Refr:
Falleri, fallera, falleri, fallera-ha-ha-ha-ha-ha !
Falleri, fallera.
Der liker jeg å gå.”
Når man går på tur, er det viktig å se seg litt rundt. Det er mye man kan oppleve på veien bare man har opplevelsesbrillene på.
Hvor langt er det til...?
Jeg synes kommunene er så flinke til å opplyse oss turgåere om ting og tang i skogen.
Jeg kan plutselig få akutt hjemlengsel når jeg går på tur. Derfor liker jeg godt at de setter opp skilt med angivelse av hvor mange kilometer det er hit og dit. Man skal jo ikke gå bare én vei, men helst orke å gå den andre veien også.
Jeg liker å ha kontroll og vite at jeg finner veien hjem igjen. Fra der jeg bor til Mariholtet er det ca 5 km, det er også greit å vite.
Fram og tilbake er dobbelt så langt
Her ser du ...
Da jeg bodde på Stovner, gikk jeg ofte på tur i Stovnerskogen. Der har de ikke særlig tiltro til de som ferdes i skog og mark. For sikkerhets skyld har de derfor markert et tre med bilde av et tre. Jeg kunne skjønt det hvis det var et tre i bynære strøk, der hvor folk kanskje ikke ser trær så ofte. Men er det ikke litt rart i skogen? Der er det jo nesten bare trær.
Dette er et tre
I Stovnerskogen har kommunen også satt opp skilt som forteller om kulturminner som gamle boplasser, gravrøyser, hvor veien gikk til Trondheim og lignende. Slik kunnskap er viktig å formidle, synes jeg. For det kan være vanskelig å se selv når man vet det. Hvordan kan man vite at en haug med stein egentlig er en gammel grav, hvis ingen forteller om det?
Vendepunktet
Men i dag skulle jeg altså til Mariholtet. Langs veien ser jeg et tre med en plakat som forteller at det kommer et vendepunkt om 2 km. Da blir jeg litt stuss. Er det et vendepunkt i livet mitt? Eller er det et vendepunkt på selve turen? Ikke vet jeg, men jeg skal i alle fall komme til et vendepunkt om et par kilometer.
Men blir løftet innfridd?
Dette kan jo bli interessant, tenker jeg, og trasker videre.
Vendepunket kom det, men om det var akkurat ved 2 km er litt uklart. Det ble et vendepunkt i den forstand at jeg fra å være litt tung i kroppen og ikke ha lyst til å gå på tur, plutselig synes det var helt topp. Det er godt å få strukket på beina og få litt vind i håret. At både Samvittigheten og Fornuften var tydelig fornøyde, gjorde også sitt.
Å gå på tur handler litt om innstilling. Hvis du vil at det skal være kjedelig, så er det kjedelig. Hvis du vil at det skal være gøy eller interessant, så kan det være det også. Det er helt opp til deg selv.
Ut på tur, aldri sur
“Den varme sol den er min venn,
og regnet er min bror.
Naturen åh jeg elsker den,
all verden er min mor.
Refr:
Falleri, fallera, falleri, fallera-ha-ha-ha-ha-ha !
Falleri, fallera.
All verden er min mor.”
Nå hadde jeg kommet til den erkjennelse at dagen var helt perfekt til å gå på søndagstur. Sola skinte fra en knallblå himmel. Det var kanskje litt i varmeste laget, men heldigvis litt vind. Selv om det var varmt var det lett å gå. Innimellom orket jeg til og med å hoppe og sprette litt, men bare når ingen så meg. Jogge går liksom an når man nærmer seg 60, men å hoppe og hinke som en 6-åring? Det hadde tatt seg ut, tenker jeg. Men som Ida, søsteren til Emil, sang: – Bena er fulle med spring!
Et langt stykke fikk jeg følge med noen store øyenstikkere. De så ut som små propellfly, men dessverre var de litt for urolige til at jeg fikk tatt bilde av dem. En veldig irriterende flue hang også med en stund. Hvorfor skal de alltid oppi ansiktet?
Når tankene vandrer
Det er tørt om dagen, veldig tørt. Men noen planter og blomster ser ut til å klare seg uansett.
I grøftekanten dro jeg kjensel på noen gule blomster som jeg ikke kan huske å ha sett på en stund. Det var en hygggelig gjensyn. Ikke bare på grunn av den flotte gulfargen, men mest på grunn av lukten. Denne blomsten har en spesiell lukt som minner meg veldig om barndommen min på Kalbakken. Det var den gang barna lekte ute. Vi lekte blant annet butikk hvor varene var det vi fant i naturen. Vi fikk bruk for fantasien vår da vi var barn.
Barndomsminner
Snakk om natur! Til og med noen ekte, ordentlige kuer så jeg på veien.
Ekte kuer
Mariholtet
Og før jeg visste ordet av det var jeg framme på det kjempekoselige Mariholtet.
Velkommen inn!
Et lite reggae-sitat midt i skauen
Ikke mange inne i dag
På hjemmesiden til Mariholtet Sportsstue står det følgende:
"Velkommen til Mariholtet, beliggende ved Elvåga vassdraget. Vi er en markastue for turgåere, friluftsfolk og andre markabrukere i alle aldre. I vår åpningstid tilbyr vi flere typer bakst og et utvalg av rundstykker og baguetter med godt pålegg samt varm og kald drikke."
Det er utrolig hvor godt maten smaker når man har fått litt ekstra mosjon og frisk luft.
Borte i noen få jafser
“I grøftens gress jeg tar en hvil
når bonden kjører hjem,
og alle svarer med et smil
når glad jeg hilser dem.
Refr:
Falleri, fallera, falleri, fallera-ha-ha-ha-ha-ha !
Falleri, fallera.
Når glad jeg hilser dem.”
Mariholtet er et fint mål for både skiturer om vinteren og fotturer ellers i året. Men vet du at det også er mulig å padle? Mariholtet har én kano og to kajakker til utleie. Det er ikke så mange, så det er derfor lurt å bestille på forhånd. Når været er fint er det mange som kan ha den samme planen for dagen. Men muligheten er der.
Hvis du vil ha mer informasjon om Mariholtet, finner du det her.
Du kan ikke bare gå, men ro òg
En super tur så langt, men det var jo bare halvveis. Hva med hjemveien? Fortsettelse følger: Fram og tilbake er dobbelt så langt.
Liker du å gå på tur?
Hvis du gjør det, hvor går du?
