Fortell det til Ovanda

Tiden flyr, ikke sant?

Vi kan ha mange opplevelser og aktiviteter som venter på oss,

Det kan fremdeles være mye å undre seg over,

Det er aldri for sent å begynne med noe nytt,

… selv om vi blir eldre.

Her får du alltid svar hvis du forteller.

Når en far dør - del 1

Når en far dør - del 1

Dette innlegget handler om hva jeg opplevde i løpet av sorgprosessen etter at faren min døde. Når en far dør, er det ikke måte på så mange rare tanker du kan få. Og du kan også oppleve å endre syn på personen som har gått bort.

Fordi dette ble et ganske langt innlegg, har jeg valgt å dele det i to. I denne første delen skriver jeg litt om sorg og savn når en far dør. Og at jeg etter hvert fikk behov for å se nærmere på hvorfor faren min var far på den måten han var.

I del to skriver jeg mer om å forstå og hvordan jeg velger mine minner. Det kan du lese her, Når en far dør, del 2.


Faren min døde i 1997, og det er lenge siden. Da var han 69 år, jeg var 38. Det er så lenge siden at det ikke er en sorg lenger. Jeg har for lengst vært igjennom alle sorgens ulike faser som kommer når en far dør: sjokk, fornektelse, sinne, forhandlinger, depresjon og aksept.

Ingen sørger likt. Ingen måter å sørge på er feil. Ikke så lenge du ikke skader deg selv eller andre, eller blir værende i sorgen for lenge. Når en far dør, kan prosessen ta kort tid for noen og lang tid for andre. Men det er viktig at prossessen går sin gang, slik at du til slutt er forsonet med tapet og kan akseptere det som har skjedd.

Med sorgen kommer også savnet. Ingenting er mer ugjenkallelig enn døden. Da gjelder bare aldri mer.

Du kan godt savne en far selv om du har en. Når far dør kan man oppleve to savn. Du savner og sørger over den faren du hadde en gang. Og du savner og sørger over den faren du kunne hatt, men aldri fikk. Selv om kontakten hadde vært så som så da pappa døde - eller kanskje nettopp derfor - følte jeg meg veldig forlatt og alene. Og jeg var litt sint fordi han døde så tidlig.

Akseptfasene

Jeg kom også til akseptfasen til slutt, og der har jeg for så vidt vært lenge. Det skulle bare mangle etter 21 år. Men det er noe på veien dit jeg har tenkt mye på og som jeg har lyst til å fortelle om.

Jeg oppdaget at det kan være to forskjellig akseptfaser som løper parallellt når en far dør. Sånn var det i alle fall for meg. Den første var å akseptere at pappa var død. Den andre var å akseptere at han hadde vært den faren hadde vært. Og det var den siste fasen som tok lengst tid.

Cleaning out my closet

Det jeg opplevde var ikke bare at jeg gikk gjennom de ulike sorgfasene. I min sorg måtte jeg også gjennom en mental prosess. I denne prosessen ble det nødvendig for meg å sette opp et slags regnskap. Jeg hadde ikke hatt en veldig tilstedeværende far, spesielt ikke de siste årene. Men hvordan far hadde pappa vært? Hadde han vært en dårlig far? Og hva var grunnen til det i så fall? Slike spørsmål kan dukke opp når en far dør.

Far dør

Jeg hadde behov for å tenke over hvordan pappa hadde vært som menneske og far. Jeg hadde behov for å tilgi, trodde jeg da. Bare på den måten kunne jeg vokse og bli sterkere. Jeg ville ikke fortsette å føle meg liten, farløs og forlatt. Derfor handler dette om meg, mer enn det handler om pappa.

Jeg måtte «rydde skapene» mine. Jeg måtte rydde i minnene og sortere følelser og opplevelser. Bearbeide vil andre kalle det. Ikke alle, men mange kan ha behov for det når en far dør.

Kan minner være et valg?

Når du er i sorg, får du ofte høre at “du har jo minnene”. Det er ikke nødvendigvis en god trøst. For hva hvis minnene ikke bare er gode? Det er ikke alltid de er det når en far dør. Og det er en kjent sak at det negative som regel overskygger det positive. Det får fort mest oppmerksomhet. Av 10 komplementer og én kritikk, hva er det du husker best?

Selektiv hukommelse kan derfor være en farlig ting. Hvis vi ikke er oppmerksom på det, kan vi risikere å bare huske det som ikke var bra. Men er ikke det litt urettferdig mot pappa? Og hvor bra er det for meg?

Hva gjør dårlige minner med meg?

Når jeg skal se tilbake og minnes pappa, kan jeg gjøre det på flere måter:

  • Jeg kan velge å huske bare det som var negativt. Jeg kan velge å huske hver gang jeg fikk kjeft eller ble urettferdig behandlet. Hver gang jeg mente jeg ble oversett og ikke fikk den oppmerksomheten jeg hadde behov for. Hver gang han var sint og bannet så det lyste.

  • Jeg kan velge å huske bare det positive. Jeg kan velge å huske hver gang vi hadde en hyggelig stund sammen. Hver gang jeg fikk omsorg og et klapp på skulderen, og alt annet jeg trengte. Hver gang han var stolt av meg. Hver gang han var morsom og fikk oss alle til å le. Hver gang han var glad og trallet og sang.

Ingen av versjonene er helt riktig og ingen er helt feil. Virkeligheten er mer nyansert enn det og ligger et sted midt i mellom.

Men hvilke minner gjør meg mest godt?

Forskjellige referanserammer

Det finnets helt sikkert unntak her som i alle andre sammenhenger. Men de fleste foreldre gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger. Og vi er alle et produkt av vår tid og oppvekst. Det kan være lett å glemme at foreldrene våre ikke har vokst opp i den samme «tiden» som oss. Det er kanskje spesielt viktig å huske på når en far dør.

Selv om foreldre og barn kan ha den samme bakgrunnen, så har de allikevel hatt ulik barndom og oppvekst. Det betyr at vi har ganske så forskjellige referanserammer. Vi ser nemlig ikke verden som den er, men som vi selv er.

En annen ting er også viktig å huske på når en far dør. Foreldre har ikke alltid hatt den samme kunnskapen om barns følelser og behov som foreldre har i dag. Man oppdro barn på en helt annen måte for bare noen tiår siden. Det ble gjort og sagt ting som i dag ikke er forenlig med god barneoppdragelse. Men sånn var det den gang. Man visste ikke bedre.

Å være far på 60-tallet

Jeg tror at mange i min generasjon kjenner seg igjen i at fedrene deres var fysisk og følelsesmessig fraværende.

Fedrene var hovedforsørgeren i familien. De gikk på jobb tidlig om morgenen og kom sent hjem. Mange hadde tunge jobber. Å jobbe den gang var ikke å trykke på taster på en PC eller en annen elektronisk duppedings, det måtte nok mer krefter til enn det.

Far dør

Ifølge Store norske leksikon jobbet man 45 timer i uka i 1959, det året jeg ble født. I 1968 ble arbeidstiden satt ned til  42,5 timer. Det er fem timer mer enn vi jobber i dag. Først i 1986 ble arbeidstiden 37,5 timer. Lørdagfri var heller ikke vanlig før langt opp på 70- og 80-tallet.

Faren min hadde tre små barn å forsørge og jobbet derfor mye overtid. I tillegg til allerede lange dager. Og han hadde en fysisk krevende jobb. Når han kom sliten hjem etter en lang arbeidsdag, slappet han som regel av med avisen. Det ble ikke mye tid og overskudd igjen til å være far sånn som vi tenker på farsrollen i dag. Å ta seg av barn var heller ikke fedrenes oppgave i noen særlig grad. Det var først og fremst mødrene som tok seg av barna.

En gang forsøkte mamma å snakke med pappa om likestilling. Da var svaret: "Jeg jobber og tjener penger. Du steller hus og barn. Det er likestilling." (Mamma ga seg ikke med det, bare så det er sagt.)

Far dør 12.jpg

En fars måte å vise omsorg på var å forsørge familien sin – og ta den med på tur på søndager og i ferier. Ha-ha! Litt spøkefullt fra meg det siste.

Jeg er klar over at jeg setter ting litt på spissen. Det var ikke alle fedre som var slik jeg beskriver. Men jeg tror det var ganske vanlig at fedre var sånn.

Hvordan far hadde du? Var han litt fjern, eller var han tilstedeværende og flink med barn?

Faren min var ikke en veldig god far, men heller ikke en veldig dårlig far. Han var nok stort sett som fedre var på den tiden. Han var litt klønete og hadde lite kunnskap om og forståelse for barn. Men at han var glad i barna sine, var det ingen tvil om.

Om pappa ikke var den perfekte far, så var han en veldig god forsørger. Han jobbet sent og tidlig både på jobben, hjemme og på hytta for at vi alle skulle ha det bra.

Med andre ord gjorde faren min så godt han kunne ut fra sine kunnskaper og forutsetninger. Når en far dør, er det viktig å se helheten.


I del 2 sammenligner jeg farsrollen på 60-tallet med hvordan fedre er i dag. (klikkbar lenke.) Hvordan var barndommen til pappa? Barndom og oppvekstvilkår har jo mye å si for hvordan vi blir som mennesker og senere foreldre.

Jeg skriver også om at jeg i løpet av sorgrprosessen oppdaget noe jeg ikke hadde vært helt bevisst på tidligere. Jeg oppdaget noe som for meg var veldig bra, og som jeg har lyst til å dele med deg. Kanskje du har opplevd noe lignende selv? Eller kanskje det kan hjelpe deg hvis du selv er i eller kommer til å oppleve en litt vanskelig sorg. Når en far dør.

Hvis du vil lese mer om sorg og de ulike fasene, så har terapivakten.no skrevet litt om det her.

Når en far dør - del 2

Når en far dør - del 2

Det er en rar far på Wikipedia

Det er en rar far på Wikipedia