Fortell det til Ovanda

Tiden flyr, ikke sant?

Vi kan ha mange opplevelser og aktiviteter som venter på oss,

Det kan fremdeles være mye å undre seg over,

Det er aldri for sent å begynne med noe nytt,

… selv om vi blir eldre.

Her får du alltid svar hvis du forteller.

Når en far dør - del 2

Når en far dør - del 2

Dette er fortsettelse av innelgget Når en far dør - del 1. (Klikkbar lenke.)

Dagens fedre

Fedre i dag har en mye nærere relasjon til barna sine enn for 50-60 år siden. På grunn av pappapermisjonen (fordi mødrene også er i jobb) får de anledning til å knytte kontakt med barna sine allerede på spebarnsstadiet. De deltar i mesteparten av det som skjer i barnas liv helt fra begynnelsen. Både når det gjelder oppdragelse, barnehage/skole og fritidsaktiviteter.

Far dør

Det er sikkert mange slitne og fjerne fedre i dag også, men stort sett har nok barn mer tilsedeværende fedre enn før.

Mange av disse fedrene har også hatt gode og tilstedeværende fedre selv, som har vært sunne forbilder for dem når det gjelder farsrollen. Det er også viktig å huske på.

Kanskje de heller ikke får så mange rare følelser når faren dør?

Hvordan var oppveksten til pappa?

Noe som hjalp meg å forstå pappa bedre, var å se ham som et helt menneske og ikke bare som faren min. Hvordan hadde han hatt det som barn, for eksempel?

Pappa ble født i 1928. Han var altså 12 år da krigen brøt ut og 17 da den sluttet. Jeg vet ikke så mye om oppveksten hans. De fortalte svært lite, disse fedrene på 60-tallet. I alle fall min far. Det snakkes om at menn ikke kan snakke om følelser i dag. Men de gjorde det i alle fall ikke for 50-60 år siden.

Det gjør at når en far dør, kan du oppleve at du ikke hadde kjent ham så godt som du gjerne ville.

Det jeg vet er at pappa var den yngste i en søskenflokk på åtte. Det var lite penger, lite mat, lite av alt. Jeg vet at pappa opplevde å gå sulten.

Han mistet sin egen far da han var 4 år. Han hadde altså ikke noen far som var en god rollemodell for ham. Ingen han kunne se på for å lære hvordan han skulle være far.

Til alt overmål bodde han sammen med moren sin og flere eldre søstre. Det kan umulig ha vært lett. Jeg kjenner nemlig litt til de tantene mine. De var veldig morsomme, men kunne være krevende også. Men det er en annen historie.

Far dør

Da krigen var slutt var pappa blant de mange unge mennene som reiste til Tyskland for «å rydde opp». Det har han heller aldri fortalt noe om. Men jeg har en bok etter ham som heter Til Tyskland for freden. Den ble utgitt i 1949 av Forsvarets undervisnings- og velferdskorps.

I boka står det blant annet: «Vi skal til Tyskland for å fullbyrde freden.» Hva han opplevde der er ikke godt å si, men jeg har jo gjort meg noen tanker.

Denne boka er et flott minne å ha. De siste sidene er fulle av håndskrevne navn, adresser, telefonnumre (med fire sifre!) og hilsner fra andre unge menn. De er fra en tid hvor pappa ennå ikke hadde stiftet familie. Han var fremdeles en ung mann med hele livet foran seg.

Når en far dør, er det viktig å huske på at han har vært barn, ungdom og ung mann en gang.

Én av hilsningene til pappa lyder slik:

«Hei, du din sangens konge. Du din største boms. Jeg ønsker deg all lyke og hel i fremtiden. Hillsen Sverre.»

Han tok virkelig pappa på kornet, han Sverre. Og det gjorde en kar som heter Trygve også. Hans hilsen lyder slik:

"Persen!  Som romsjef må jeg på 74's vegne få takke deg for en hyggelig tid.Takk for alle nettene du holdt meg våken med ditt sprudlende humør. Takk for all vasking og feiing og for en hyggelig Danmarkstur."

Savnet av en far

Så gjorde jeg en oppdagelse. Jeg oppdaget at når jeg mintes og savnet pappa, så sammenlignet jeg ham med fedre slik de er i dag. Fedre som har et nært og omsorgsfullt forhold til barna sine. Det kan også skje når en “gammel” far dør.

Jeg sammenlignet ham ikke med andre fedre fra hans samtid.

Men hvor urettferdig er ikke det? Hvor urettferdig er det ikke å dømme noen i fortid ut fra hvordan forholdene er i nåtid? Jeg savnet en far som er slik fedre er i dag, men det kunne jeg jo aldri få. Og det var jo ikke pappas skyld.

Jeg velger mine minner

Pappa var en sol og måne-mann. Det gikk fort opp og ned i følelsesregisteret. I det ene øyeblikket bannet han så det lyste. I det neste sang han av full hals. Vi lo med ham når han sang og var morsom. Og stakk når han hadde utbruddene sine.

For det meste var han en litt hjelpeløs og lite pedagogisk. Men ikke alltid.

De beste stundene med pappa hadde vi når vi var på skitur, fisketur eller på stranda. Da hadde han en engels tålmodighet. Det var aldri stress og mas, aldri kjefting eller banning.

Hver høst preparerte han ski. Hver søndag morgen hele vinteren igjennom sto skiene våre nysmurte og klare. Vi fikk gå helt i vårt eget tempo. Når vi luntet av gårde på de korte beina våre, gikk han fram og tilbake i skisporet foran oss. På den måten slapp han å fryse tærne av seg. Han fikk seg en skitur han også.

På fisketur rodde han med sterke armer. Han agnet hekler og snører, slik at vi bare kunne hive uti. En gang kom vi midt oppi en stim og dro opp 45 pir på ett kvarter. Det var stas for oss alle sammen!

Den dag i dag svømmer jeg aldri utover når jeg bader. Jeg svømmer langsmed land, for det har pappa sagt.

Når vi var syke var det han som tok over. Da var det ikke så lett for mamma å komme til. Jeg tror kanskje han synes det var deilig at vi var litt slappe og lite aktive for en stund. Stille var vi også. Ha-ha! Da visste han hvor han hadde oss og kunne stulle og stelle litt.

Han lærte meg å skrive selvangivelse. Han forklarte meg hvor viktig det var å ha penger i banken. Han lærte meg å lage hvit saus til tross for at jeg ikke er så glad i det. Men det er jo gøy å lære fra seg noe man er ekspert på selv! Det var nemlig aldri klumper i sausen hans. Slike minner er viktige å ha når en far dør.

Far dør

Hva han synes om at jeg ble gravid som 19-årig vet jeg ikke. Det vil jeg ikke vite noe om heller. Men jeg hverken følte eller hørte noe negativt om det. Jeg vet at han var stolt av barnebarnet sitt, selv om hun tisset på avisen hans.

Men han var nok også lettet da vi etter hver flyttet for oss selv. Han var stolt av meg da jeg kjøpt leilighet og senere hus. Han sa det selvfølgelig aldri, men slikt vet man.

Å huske tilbake på alle de hyggelige minnene gjør veldig godt.

Disse minnene ligger selvfølgelig mange år tilbake. Av forskjellige grunner ble kontakten dårligere med årene. Etter hvert var det ikke han som lære meg nye ting eller ga meg støtte og oppmuntring. Og når en far dør, er det for sent. Derfor er dette viktige minner.

Når bare det gode betyr noe

Selektiv hukommelse være en god ting. Brukt riktig er det nemlig en mekanisme med den psykologiske fordelen at den kan gjøre livshistorien vår lysere for oss. Vi kan hygge oss med gode minner uten å plages med de vonde og vanskelige.

Generelt sett bør vi alltid tenke oss om før vi dømmer noen. I det minste bør vi forsøke å se hele bildet for å få en slags forståelse. Det er en grunn for det meste.

Nå har jeg selv oppdratt barn og vet hvor vanskelig det kan være. Og det har blitt klart for meg at pappa var den beste faren han kunne være i den tiden han levde.

Når man får en ny forståelse, mister de mindre gode minnene sin betydning. Etterhvert så jeg pappa som et helt menneske og ikke bare som som faren min. Og jeg forsto at det ikke var noe å tilgi. Det var ikke det jeg skulle. Jeg skulle forstå og akseptere. Og jeg skulle velge å ta med meg videre det som var viktig, nemlig de gode minnene.

Jeg skylder ham det.


Jeg gjør meg noen tanker om hva pappa ville synes om disse to innleggene, Når en far dør 1 og Når en far dør 2, men det får jeg aldri vite. Det jeg med sikkerhet vet er at han hadde:


I dette innlegget har jeg skrevet om far, for det er det jeg har opplevd. Men dette kan selvfølgelig også relateres til mødre eller andre personer man har hatt i livet sitt.

Bli kjent med Ovanda på mobil

Bli kjent med Ovanda på mobil

Når en far dør - del 1

Når en far dør - del 1